Norge, en ansvarlig utlåner

Uansvarlig utlån og låneopptak har gjennom historien har ført til tilbakevendende gjeldskriser gjennom århundrer og mange utviklingsland har slitt med høye gjeldsbyrder etter en strøm av hensynsløse utlån til diktatorer. Noe gjeldsslette har blitt gitt, men mange utviklingsland er igjen i fare for å havne i nye kriser.

Oljefondet

Statens Pensjonsfond – Utland (SPU), også kalt Oljefondet, har cirka en fjerdedel av sine investeringer (1200 milliarder i 2013), investert i statsobligasjoner, som i bunn og grunn er lån til stater. SPU er kjent for å ha et strengt etisk regelverk og det er klare retningslinjer for hvilke selskapers aktivitet den norske stat kan tjene penger på, men slike retningslinjer har vi ikke for statsobligasjoner. Dette fører til at vi investerer penger i land som er ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd og politiske ledere kan fortsette å sette sine innbyggere i gjeld uten demokratiske vedtak.

Fram til 2010 var den eneste retningslinjen for slike investeringer at Oljefondet ikke kunne investere i statsobligasjoner utstedt av Burma. I 2010 åpnet myndighetene for å utelukke statsobligasjoner utstedt av flere land enn Burma. Nå er regelen at statsobligasjoner skal utelukkes fra fondets investeringsunivers når de er utstedt av land der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak av stort omfang. I 2013 ble Burma tatt av listen, og Nord-Kora, Iran og Syria satt opp.

Kommuner

Det er ikke kun SPU som investerer i statsobligasjoner. Dette gjør også kommuner og fylker gjennom ulike fond og dette sjelden uten noen etiske krav for disse investeringene. Jeg er ikke motstander av å gi land lån gjennom statsobligasjoner og mener at dette kan være viktig for å få økt aktivitet, spesielt utviklingsland. Men jeg og Senterungdommen mener at det er viktig å sikre at staten er en ansvarlig utlåner og at SPU ikke kjøper statsobligasjoner uten å sikre at det er åpenhet rundt utstedelsen av disse. Dette ønsker vi for å unngå at vi fortsetter å påføre innbyggere i utviklingsland gjeld uten at det er åpenhet om dette og at det er fattet demokratiske vedtak om det.

Derfor krever vi i Senterungdommen:

At staten (gjennom SPU), fylker og kommuner lager etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner, og krever at det ikke skal kjøpes statsobligasjoner av stater og statsledere som systematisk bryter menneskerettighetene og undertrykker sitt eget folk.

At det settes i gang et utredningsarbeid for å finne muligheter og løsninger for å sikre et minimumskrav om åpenhet, innsyn og demokratiske prosesser ved utstedelser av statsobligasjoner. Dette kan for eksempel gjøres gjennom vedtak i nasjonalforsamlinger.

Vi må unngå at historien nok en gang gjentas og at vi påfører mennesker og land gjeld som de ikke klarer å bære eller har selv har fått lov til å si om de ønsker eller ikke.