Norge, en ansvarlig utlåner

Uansvarlig utlån og låneopptak har gjennom historien har ført til tilbakevendende gjeldskriser gjennom århundrer og mange utviklingsland har slitt med høye gjeldsbyrder etter en strøm av hensynsløse utlån til diktatorer. Noe gjeldsslette har blitt gitt, men mange utviklingsland er igjen i fare for å havne i nye kriser.

Oljefondet

Statens Pensjonsfond – Utland (SPU), også kalt Oljefondet, har cirka en fjerdedel av sine investeringer (1200 milliarder i 2013), investert i statsobligasjoner, som i bunn og grunn er lån til stater. SPU er kjent for å ha et strengt etisk regelverk og det er klare retningslinjer for hvilke selskapers aktivitet den norske stat kan tjene penger på, men slike retningslinjer har vi ikke for statsobligasjoner. Dette fører til at vi investerer penger i land som er ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd og politiske ledere kan fortsette å sette sine innbyggere i gjeld uten demokratiske vedtak.

Fram til 2010 var den eneste retningslinjen for slike investeringer at Oljefondet ikke kunne investere i statsobligasjoner utstedt av Burma. I 2010 åpnet myndighetene for å utelukke statsobligasjoner utstedt av flere land enn Burma. Nå er regelen at statsobligasjoner skal utelukkes fra fondets investeringsunivers når de er utstedt av land der det er vedtatt omfattende FN-sanksjoner eller andre internasjonale tiltak av stort omfang. I 2013 ble Burma tatt av listen, og Nord-Kora, Iran og Syria satt opp.

Kommuner

Det er ikke kun SPU som investerer i statsobligasjoner. Dette gjør også kommuner og fylker gjennom ulike fond og dette sjelden uten noen etiske krav for disse investeringene. Jeg er ikke motstander av å gi land lån gjennom statsobligasjoner og mener at dette kan være viktig for å få økt aktivitet, spesielt utviklingsland. Men jeg og Senterungdommen mener at det er viktig å sikre at staten er en ansvarlig utlåner og at SPU ikke kjøper statsobligasjoner uten å sikre at det er åpenhet rundt utstedelsen av disse. Dette ønsker vi for å unngå at vi fortsetter å påføre innbyggere i utviklingsland gjeld uten at det er åpenhet om dette og at det er fattet demokratiske vedtak om det.

Derfor krever vi i Senterungdommen:

At staten (gjennom SPU), fylker og kommuner lager etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner, og krever at det ikke skal kjøpes statsobligasjoner av stater og statsledere som systematisk bryter menneskerettighetene og undertrykker sitt eget folk.

At det settes i gang et utredningsarbeid for å finne muligheter og løsninger for å sikre et minimumskrav om åpenhet, innsyn og demokratiske prosesser ved utstedelser av statsobligasjoner. Dette kan for eksempel gjøres gjennom vedtak i nasjonalforsamlinger.

Vi må unngå at historien nok en gang gjentas og at vi påfører mennesker og land gjeld som de ikke klarer å bære eller har selv har fått lov til å si om de ønsker eller ikke.

Afrikas siste koloni

 

Innlegg som blant annet var på trykk i Stavanger Aftenblad den 7.januar.

 

I 1975 forlot Spania Vest-Sahara etter flere år med okkupasjon og innbyggerne så frem til at Vest-Sahara endelig skulle bli selvstendig og at de skulle få sin frihet. I stede rullet marokkanske styrker inn i territoriet, stikk i strid med folkeretten og uttalelser fra Den internasjonale domstolen i Haag. Dette førte til 16 år med væpnet konflikt mellom Vest-Sahara sin frigjøringsbevegelse og Marokkanske styrker. I 1991 ble det inngått en våpenhvileavtale som skulle føre til en folkeavstemming om området skulle bli selvstendig eller ikke.

Dette er nå over to tiår siden, men det har enda ikke vært folkeavstemming om uavhenginghet i Vest-Sahara. Marokko har satt seg på bakbeina, og selv om over 100 resolusjoner fra FN har krevd at Vest-Saharas folk må få rett til selvbestemmelse, fortsetter overgrepene mot det saharawinske folket.

Grove brudd på menneskerettighetene som trakassering, tortur, overvåking, og innskrenkning av ytringsfrihet, er eksempler på saharawienes hverdag under marokkansk okkupasjon. Samtidig med alle bruddene på menneskerettigheter, tappes Vest-Sahara for de mange naturressursene som landet har, som fisk, fosfat og nå olje og gass.

Den internasjonale bevisstheten rundt de etiske problemene med investeringer i de okkuperte områdene er økende og flere utenlandske selskaper har trukket seg ut. Norge har tidligere frarådet norsk næringsliv å investere i Vest-Sahara. Men allikevel fortsetter internasjonale og norske selskaper å operere i de okkuperte områdene. Disse selskapene bidrar direkte til å opprettholde den marokkanske okkupasjonen og utnyttelse ressursene som tilhører Vest-Sahara.

Før jul startet det norske seismikkselskapet SeaBird å skyter seismikk utenfor okkuperte Vest-Sahara på oppdrag for okkupasjonsmakten Marokko. FNs undergeneralsekretær for juridiske spørsmål fra 1994 til 2004, Hans Corell, sier at slike operasjoner er uten tvil folkerettsstridig.

Det er dessverre ikke kun private selskaper som støtter opp om okkupasjonen. Det samme gjør EU, som blant annet har inngått en handelsavtale med Marokko som åpner for at Marokko kan eksportere fisk og jordbruksprodukter fra det okkuperte Vest-Shara. Dette er en avtale som bryter med folkeretten og støtter opp under okkupasjonen av Vest-Sahara og undergrave FNs fredsarbeid. 

Derfor krever vi i Senterungdommen at Norge engasjerer seg slik at det kan bli enighet mellom partene og en politisk løsning på konflikten og at Norge gjennom EØS-samarbeidet arbeider for at EU skal avslutte handelsavtaler med Marokko, det er vell dette vi har en egen EU-minster for? eller er det kun for å smiske og blidgjøre EU?  Vi krever også at norske selskaper som SeaBird avslutter sin aktivitet i det okkuperte området.

 

Etter 40 år med okkupasjon og menneskerettighetsbrudd er det tid for at verdenssamfunnet ser den urett som blir gjort mot saharawiene og får en slutt på okkupasjonen og Afrikas siste koloni, Vest-Sahara.

 

 Leif Christian Andersen

Internasjonal leder Senterungdommen